schjenkenDet hele startet for et snaut år siden da samboeren min og jeg satt trygt hjemme i sofaen og leste om en triatlonkonkurranse. Da virket triatleter som noen supermennesker, og triatlon som noe uoppnåelig, men likevel ble det sådd en liten spire om at det «hadde jo vært artig å prøve seg en gang». Gjennom løpegruppa til Rye (hvor jeg var støttemedlem) kom jeg over en invitasjon til svømming på idrettshøgskolen for triatleter, og jeg ble fristet til å melde meg på. På den tiden kunne jeg ikke crawle, og jeg tror aldri jeg hadde svømt lenger enn et par hundre meter i strekk. Jeg fikk meldt meg på, og det ble en brutal start. På første svømmetrening fikk jeg krampe i samtlige 10 tær etter 25 meter, og jeg hang godt og lenge i kanten for å få igjen pusten. Der og da virket triatlon som en fjern og urealistisk drøm. På neste svømmetrening derimot var det en instruktør til stede, og i løpet av den kvelden ble jeg i stand til å crawle, eller kanskje mer kravling, men uansett ga det mestringsfølelse og lyst til å fortsette. Fra å få krampe etter 25 meter på første trening avanserte jeg til 1300 meter crawl uten pause på siste trening i vår. Den dagen dro jeg fra svømmingen med godfølelsen. Et annet resultat av vinteren på idrettshøgskolen var nye bekjentskaper, og i januar meldte vi oss inn i Oslofjord triatlon. I februar så jeg annonsen for Oslo triatlon, og vi bestemte oss for å ha det som mål for året.
Gjennom vinteren løp vi ukentlig. Når det gjelder løping så hadde vi begge noen mosjonsløp på CV‘en, og vi løper begge mila på under timen, men vi hadde minimal erfaring med målrettet trening og har aldri fulgt noen form for program. Den strategien har vi beholdt, og det har gitt det naturlige resultat at vi løper nøyaktig like raskt (sakte) i dag… Forresten så var jeg med på en intervalltrening med veldige hyggelige Oslofjord mennesker tidlig i sommer. Syns de var uforskammet spreke, og noen uker senere så jeg bilde av noen av dem med sølvmedaljen fra NM rundt halsen. Var nesten litt stolt av å ha løpt med så spreke damer, men mistenker at tempoet på den treningen ble tilpasset mine +hundre kg og fremtredende tungpustenhet.
Nok om det. Min samboer og jeg meldte oss på Oslo triatlon (sprint) og tenkte at vi hadde god tid til å trene frem til det. På Facebook så vi en annonse for Østfold tri der sto det at dette var spesielt tilrettelagt for nybegynnere. Perfekt, tenkte jeg og meldte meg på der. Ca. en uke før Østfold kom jeg på at det sikkert hadde vært lurt å sykle en tur først (hadde ikke syklet på flere år) Jeg tenkte også at det kunne være lurt å prøve våre nyinnkjøpte våtdrakter i vann før Østfold så vi meldte oss på Bogstad treningstri onsdagen før Østfold tri. Snakk om reality check. Å svømme med drakt var mildt sagt en ny erfaring. I og med at beina mine stort sett får henge i fred når jeg crawler så fløt de nå som en dupp og jeg fikk følelsen av at beina prøvde å presse overkroppen og hodet under vann. Det ble en lang og tung svømmetur. Jeg sjanglet opp av vannet med ørene fulle av vann og følte meg både kvalm og uvel. Det slapp imidlertid ganske fort og når jeg klikket fast skoene til pedalene følte jeg meg ok igjen. Jeg er godt kjent i Sørkedalen og visste at Skansebakken ikke var langt unna. MEN det var fra bilsetet. På sykkelsetet (som det var år siden jeg satt på sist) virket det som om noen hadde flyttet rundkjøringen på Skansebakken lenger vekk, og både baken og lårene protesterte i siste bakken ved Bogstad gård på vei tilbake. Vel fremme i skiftesonen på badeplassen hadde jeg en ny erfaring i vent. Løpe etter sykling. Herregud så tunge bein. At jeg noengang skulle fullføre en triatlonkonkurranse virket fjernere enn noen gang, og når jeg etter 1 time og 34 min passerte målstreken var det med et ambivalent forhold til triatlon.
Den følelsen ga seg merkelig nok ganske fort, og allerede i bilen på vei hjem kjente jeg på en stolthet. Jeg hadde jo tross alt gjennomført disse tre øvelsene. Kanskje jeg kunne klare Østfold om 4 dager likevel? Jeg bestemte meg for å stille til start, og i timene før start hadde jeg allerede møtt mange debutanter som meg. Det ga en viss ro, og jeg fullførte min aller første konkurranse uten å dø. Riktignok merket jeg at våtdrakten fortsatt var ute etter å drukne meg, at kun én sykkeltur på mange år var litt snaut treningsgrunnlag, og at beina var like tunge som på Bogstad, men jeg fullførte på 1 time og 37 minutter og var sliten men stolt.
Østfold var bare et skritt mot det endelige målet som var Oslo tri. Klok av skade hadde jeg etter Østfold byttet bussen med sykkel til jobb, og samboeren min og jeg hadde svømt noen ganger med drakt. Løpingen ble også holdt ved like, og når dagen kom var vi ihvertfall ikke uforberedt, og vi passerte målstreken med et stort smil om munnen begge to.
Den store oppturen kom likevel i går på klubbmesterskapet. Jeg må være tidenes mest stolte sistemann i noe løp. I juni debuterte jeg på Bogstad med tiden 01:34:46. I går kom jeg dyktig sliten i mål på 01:22:19 (egen klokke). En forbedring på 12 minutter i løpet av 2 måneder er helt klart innenfor i min bok. Gleden sitter i enda, dagen etter.
Det er mange som er nysgjerrige på triatlon, og som meg så er det mange som tror at dette er en sport for supermennesker. Jeg har truffet mange supermennesker i klubben, men uten unntak er alle inkluderende og hyggelige. Man trenger ikke være supermenneske for å bli med i denne herlige klubben, men man føler seg fort som ett. Mestringsfølelsen etter en triatlon, om enn kun sprintdistanse, er unik. Jeg er stolt av mine to treningstri og to konkurranser. Startnumrene fra Østfold og Oslo henger på kontoret, og jeg soler meg når kollegaer spør om triatlon. Jeg er stolt av å være medlem av en så veldrevet og inkluderende klubb, og jeg er stolt av å vise meg i treningstøyet til klubben.
Dette året skal jeg holde meg til sprintdistansen, og bruker jeg vinteren godt så blir det olympisk debut neste år. I 2018 fyller jeg 50, og jeg vet allerede hva jeg ønsker meg i presang. Det er en trøye med tallene 70,3. Hårete mål, og langt unna i dag, men som det sies:
INGENTING ER UMULIG, DET UMULIGE TAR BARE LITT LENGER TID.

Hilsen Erik