koben1

Samtidig, man skal alltid være usikker før en ironman, å være for trygg på seg selv gjør at man plutselig glemmer å spise nok og undervurderer distansen og gir opp når det, helt uventet, blir litt hardt. For det gjør det, jeg lover, og ikke bare litt heller.

23. august 2015 var en helt nydelig dag å kjøre ironman, med masse sol og 21.8 grader i vannet. Det hadde imidlertid blåst opp, de danske flaggene stod rett ut fra flaggstengene, og speaker gjorde sitt for å psyke ned de dårlige svømmerne med å snakk om at årets svømmetider kom til å bli langsommere enn tidligere år. Jeg kjente brått at jeg var nervøs, vi hadde for god tid i T før start, liten rookie-feil der altså, Linda og jeg satt på en stein i T og bare ventet. Tiden sneglet seg fram mot 7.20, rett før 7 gikk vi for å varme opp litt, og det gikk brått opp for meg at jeg hadde glemt å ta på meg ørepropper. Vi foretok en liten, rask spurt tilbake til kontainerne med post-raceposene bare for å oppdage at de allerede var lastet over i en diger lastebil. Brått var pulsen min i sone 3, og det var som om hele ironman ville stå eller falle på at jeg fikk tak i de øreproppene, jeg så for meg kvalme, svimmelhet, at jeg måtte bryte uten de voksproppene i øra, jeg skulle, måtte ha dem, så jeg hoppet opp på lasteplanet og kastet bort alle andre poser og fant min nesten i bunnen av kontaineren. Problem løst, nå skulle ironman nok gå bra, jeg var klar!

Svømminga

Den nye startordningen gjorde at Linda og jeg bare kunne gå uti og rolig legge på svøm. Det var som å gå uti et varmt badekar, vi passerte brua med 500 meterskiltet på ganske raskt, selv om jeg var litt bekymret da jeg så at GPSen min viste 650 meter, hadde jeg allerede svømt så feil? Jeg ser dårlig, og enda verre uten brillene mine, i tillegg var jeg åpenbart blitt fargeblind også, for skulle vi nå egentlig forbi de gule eller de røde bøyene, og til høyre eller venstre for dem? Jeg bestemte meg for å slutte å tenke så mye og bare prøve å treffe brua langt, langt borte, 1800-metersbrua. I medstrømmen gikk i alle fall det greit. Det var umulig å unngå å se hvor vi skulle vende, en gigantisk rød bøye tårnet seg opp foran meg, jeg klinte meg inntil så nærme det gikk, her skulle det i alle fall ikke svømmes lange svinger! På langsida tilbake kjente jeg den vonde skulderen min i motstrømmen, men heldigvis fikk jeg godt heng på en svømmer som så svært kjent ut. Jepp, Sailfish One og røde og hvite briller, det var Linda! Jeg prøvde å ikke komme borti føttene hennes for mye, det ante meg jo at hun prøvde å bli kvitt meg, særlig da hun plutselig dro av gårde i helt feil retning. Jeg svømte opp på sida hennes, men det sinte blikket hennes bak brillene antydet at hun ikke kjente meg igjen, eller kanskje det var akkurat det hun gjorde. Vi passerte den siste broa side om side, og nå var det bare vending og ei bøye igjen! Jeg strevde en stund for å finne den siste bøya, og tok blant annet feil mellom den og en båt, men til slutt kunne jeg karre meg opp på land, på 1.23! Hurra! Noen få sekunder etter dukket også Linda opp og vi var enige om at det hadde vært en flott svømmetur, særlig med tanke på at vi bare hadde svømt 45 min annenhver uke hele vinteren. Svømmetrening er overvurdert.

T1 gikk greit unna, med tanke på alle tingene som skulle gjøres, særlig tar det tid å få på seg de flotte tåsokkene, de må tres på hver tå med stor andakt, og det er jo ikke noen smal sak med klissvåte føtter. Til slutt var jeg klar, og kunne endelig løpe ut med sykkelen min, og løpe litt til og enda litt. En halv km for å være nøyaktig.

Syklinga

Jeg hadde gledet meg til sykkeletappen og jeg følte meg som supermann oppover langs kysten fra København. Det var sidevind, men heldigvis uten kast, og fine sykkelforhold. Det var så mange syklister i løypa at det var vanskelig å holde 10 meter avstand, i det man laget den regelpålagte luka så kom det straks en frekk syklist og la seg inn. Så jeg gjorde det eneste fornuftige, jeg kjørte forbi alle. Sånn føltes det iallefall, og resultatlista gir meg ganske rett, jeg kjørte meg opp 15 plasser i klassen min, 132 plasser blant damene og 611 plasser totalt. I det litt mer tekniske partiet i innlandet raste jeg forbi haugevis av folk som åpenbart ikke var vant til å sykle svinger, det var nesten som å kjøre i et svært uryddig felt. Selvtilliten min kom nesten ut av nesa, så fort syklet jeg. Jeg har åpenbart fått veldig mye igjen for å kjøre ritt, og her raste jeg forbi Cervelo P5er med platehjul og andre svindyre sykler som om alle var på søndagstur, bortsett fra meg. Jeg stappet i meg barer, gels, bananer og alt annet drikkestasjonene hadde å by på, og hver gang jeg følte meg det minste sliten spiste jeg bare enda mer.

På vei inn mot vending traff motvinden oss midt i trynet, men jeg klarte fortsatt å holde god fart, og de små bakkene som møtte oss fikk knapt utslag på gjennomsnittsfarta som nå lå på rett under 33 km/t.  Jeg koste meg rått i brosteinspartiet og måtte holde igjen for ikke å le høyt. Ei lita mil inn til vending gikk superfort , og snart var jeg  i gang med ny runde. Så kjente jeg at vinden hadde blitt sterkere, det gikk fortsatt radig oppover langs sjøen, men  innlandspartiet kostet mye mer enn første gang. Hovmod står som kjent for fall, og med fire mil igjen begynte føttene mine å verke forferdelig, jeg kjente brått at det var blitt virkelig varmt, motvinden kastet meg bakover og jeg sleit voldsomt med å klare å holde min selvdefinerte minstefart på 30 km/t i snitt per 5 k. I tillegg hadde de små tullebakkene fra første runde vokst mens jeg var ute. Nå virket de bratte, lange og utrolig utmattende. Og nevnte jeg føttene? Det var vondt å tråkke ned, jeg prøvde å vri og vende på føttene, men det var som om fotsålene hadde hovnet opp og skoene blitt altfor små. Jeg hadde hatt et hemmelig mål om å klare å sykle på 5.30, men håpet svant for hvert tråkk. Jeg klarte likevel å ta meg litt sammen, krype sammen i tempostilling og snart var det bare ei lita mil inn til T.  Inne i København tok trafikksituasjonen meg litt bort fra egne tanker. Sykkelsikkerheten i løypa er ellers prima, med politi og militært (!) vakthold, men i selve København er det sivile løypevakter, og de undervurderte stadig hvor lang tid unger og barnevogner og syklister og fotgjengere og fandens oldemor bruker på å krysse et forgjengerfelt, så jeg levde i spenning i 35 km/t. 1 km før T holdt det på å gå helt galt, og jeg måtte bråbremse foran noen lettere rystede københavnske søndagssyklister. Nesten som å sykle til jobb dette, altså. Så, endelig kunne en frivillig ta sykkelen min og jeg kunne konstatere at jeg hadde syklet på 5.31.07!

T2

Jeg måtte løpe ca. 100 meter med sykkelsko inn til T2, og det var om å løpe med stilletthæler på glødende kull. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forstå hvordan jeg skulle kunne løpe en maraton med sånne føtter, men heldigvis er jo ikke ironman så hard at man må løpe med sykkelsko, så det hjalp å ta på myke løpesko. Så på med solkrem, gnagsårplaster, rein oslofjord t-skjorte og og og…jeg satt egentlig bare og utsatte å løpe ut på en maraton jeg ikke hadde noen som helt slags anelse om hvordan jeg skulle klare å fullføre. Etter nesten 6 minutter måtte jeg lunte ut.

Løpinga

Jeg håpet at smerten i beina ville gi seg med myke sko på, og etter en stund ga det seg i den ene foten, så jeg prøvde alle mentale teknikker jeg kan for å overbevise meg selv om at også den andre ville bli bedre, at formen ville bli bedre, at jeg ville føle meg litt mindre utslitt, at ironman er kjempegøy. Jeg vinket og smilte til tilskuerne, jeg minnet meg selv på at for hver km jeg klarte å løpe var det en mindre jeg måtte gå, jeg delte løypa opp i mindre deler og prøvde å glede meg for hver gang jeg kom forbi badebrygga, målområdet, brosteinsbakken, fikk et nytt strikk, jeg dynket meg med 3-4 svamper på alle drikkestasjonene, trykket i meg drikke, gels og salte kjeks og kilometerne sneglet seg videre, men jeg følte meg fullstendig på bånn, dypest i kjelleren og jeg bestemte meg der og da at dette var min siste ironman.  På alle bildene fra løpinga ser det dessuten ut som høyrefoten min er på vei et helt annet sted, hjem kanskje, i alle fall langt ut av løypa. Kanskje høyrefoten min rett og slett er en quitter, og hele ironmanløpinga mi handler om å overvinne dens dypeste, innerste ønsker?

På andre runde møtte jeg Linda, og hun så frisk og rask og blid ut, og jeg hadde bestemt meg for å holde maska, for man kan jo ikke klage til noen som ligger en runde bak og som man passerer i fin fart, ærlig talt, men da hun spurte meg hvordan det gikk så måtte det bare ut. Ikke mitt stolteste øyeblikk.

Så begynte jeg å nærme meg halvmaraton, og det gikk opp for meg at jeg faktisk snart var over halvveis i løpinga. Det var flere kjente som heiet på meg (takk Mari og Inger!), både blant publikum og deltakere,  og jeg klarte etterhvert å legge merke til støtten fra de mange hundre tusen publikummerne som omkranset løypa, og det fine været, ikke minst. Jeg hadde hele tida klart å holde farta sånn noenlunde, det var også en av teknikkene, å legge opp til et tempo der jeg ikke presset meg, men samtidig ikke henfalt til fullstendig dassing. Ut på tredje runden løsnet det, det var som å trekke hodet ut av en svart, lufttett sekk. Jeg hadde truffet på superspreke Ingvild-Merethe på andrerunden, da lå hun ca. en km bak, og en hel runde ventet jeg på at hun skulle ta meg igjen, men da vi vendte igjen lå hun lenger bak. Da gikk det opp for meg at jeg hadde fått opp farta. Jeg begynte å kikke på totaltida og litt hoderegning, som alltid faller utrolig vanskelig på en ironman og gjerne tar en hel runde, innså jeg at sub 12 faktisk var innenfor rekkevidde. Jeg tok i bruk min siste mentale teknikk og lovet meg selv at jeg skulle få gå fra siste strikkoverrekkelse og inn hvis jeg så at jeg uansett ville rekke sub 12. Siste runden ble en triumf, det var som om jeg var hovedpersonen i alle løpereklamene jeg noensinne hadde sett. Jeg følte meg forunderlig lett og kunne løpe fortere og fortere og jeg visste for første gang siden jeg startet at jeg ville klare å stå løpet ut, også denne gang. De 3,5 km fra jeg fikk det siste strikket var jeg bare et eneste stort glis, og jeg gikk så klart ikke. De fleste mentale teknikker handler jo tross alt om å lure, juge til og svindle seg selv. Jeg tok drikke også på siste drikkestasjon, de var tomme for cola, så jeg måtte drikke Red Bull, djevelens drikk, for å ha nok energi til en skikkelig sluttspurt. Så var jeg på oppløpet for siste gang, jeg jublet i 300-400 meter og folk heiet som aldri før. Så hørte jeg speaker rope navnet mitt og tida 11.42 blinket mot meg, og jaaa, jeg er en jernkvinne!

På bildene ser jeg ut som en full sjømann med skyggelua i hånda i et forsøk på å ta meg bare bittelitt bedre ut på finisherbilde. Man blir altså ikke pen av å perse med 53 minutter på ironman, men man blir jæskla, jæskla glad!

Hilsen

Hanne Gro